8. aug. – Byterminalen

Dagen begynte med at jeg tok bussen til legen. Jeg ville lese noe på mobilen, og tar lesebrillene opp av skjortelomma. Da følger kredittkortet med opp, og for at det ikke skal dette på gulvet, legger jeg det på setet ved siden av meg. Jeg kommer frem til legen og går inn og melder min ankomst, hvorpå damen i resepsjonen sier at jeg ikke har time før neste mandag, legen min er der ikke denne uken.

Mens jeg ventet på bussen tilbake fikk jeg lyst på en brus, og går ned på Kiwi-butikken i nærheten. Når jeg skulle betale oppdaget jeg plutselig at jeg ikke fant bankkortet. Hvor hadde jeg det sist? Åja, på bussen.

Ringte til Kolumbus for å høre om noen sjåfører hadde fått det inn el.l. Fikk da et nummer jeg kunne ringe for å sjekke. Der var det selvsagt ingen som tok telefonen. Jeg tok bussen tilbake til byen, var innom banken for å snakke med de om sperring av kortet, og var innom på Kundeservice for å prøve å snakke med de, uten at de på Hittegods hadde tatt telefonen ennå. 31 minutter og 30 sekunder hadde jeg stått i kø. Prøvde å ringe et annet nummer jeg fikk på kundeservice, men de hadde ingen ting med bussrutene i Stavanger å gjøre, så da ar det bare å ringe tilbake til de som ikke tok telefonen. Tror jeg hadde stått i kø i ca 5 minutter, da jeg plutselig kjente den etterhvert så kjente følelsen, og fikk sagt til de som sto i nærheten (heldigvis var det en del folk der) «Epilepsi».

17. juli – Danmark

På vei hjem fra Danmark, siste dagen mens vi bruker opp litt tid før vi skal på båten hjem, når jeg akkurat hadde begynt å tygge på en kjempegod dansk hamburger, kjente jeg at det var noe som kom. Jeg fikk lagt fra meg burgeren på dashburdet, armene begynte å gå (som vanlig), og jeg ble borte.

Sliten og småkvalm etter anfallet skulle vi ombord i båten. Når vi tok båten til Danmark, fikk vi utdelt sjøsyketabletter fordi det var så dårlig sjø. Men det var heldigvis ingen problem. Så nå når vi skulle tilbake fikk vi ingen, så da håpte vi på at det var enda roligere sjø. Der tok vi feil!!! Det var ille sjø. Jeg tok meg en liten runde på båten før jeg parkerte rundt doskåla i 2 timer (av turen som varte 2 3/4 time). Prøvde å reise meg et par ganger, men det var nytteløst. Magen bare vrengte seg igjen, til det ikke var mer igjen. Og så spydde jeg litt til.

Vi kom oss endelig i land, og stoppet opp litt før vi bestemte oss for at vi skulle overnatte i Kristiansand. Mens jeg pratet med min mor, som var bekymret for hvordan båtturen hadde gått kjente jeg plutselig at epilepsien begynte jeg å ta tak i meg igjen. Siden magen min var tom og at jeg var så sliten etter båtturen, ringte Siri til AMK så du kom og hentet meg med ambulansen. Det eneste jeg husker var at jeg la meg ned på båra, og våknet opp igjen inne på Sykehuset. Ble skrevet ut igjen etter en liten time. Og livet fortsatte som vanlig.

21. mai – Et merkelig anfall på kjøkkenet

En snau måned siden sist anfall, fikk jeg et overraskende nok på kjøkkenet. Jeg har nå begynt å kjenne igjen symptomene, og nå kjente jeg at noe var på gang, så jeg kom meg ned i knestående selv, og Siri skjønte hva som skjedde og hjalp meg helt ned på gulvet. Det var veldig annerledes og rart for jeg kunne kjenne at hun holdt i meg, jeg så alt hva som foregikk. Jeg hadde til og med litt kontroll over musklene mine. Og så varte det ikke så lenge. Jeg håpet at dette var en trend, at anfallene skulle bli lettere og lettere, og til slutt borte.

25. apr. – I Kolonihagen

En dag jeg var i slag, ville jeg inn i kolonihagen og klippe plenen. Når jeg passerte et tre i hagen vår så jeg på treet opp til venstre til jeg var kommet forbi treet. Og da tenkte jeg: «Hvorfor ser jeg fremdeles på treet, jeg må jo se den veien jeg går!» og så svartnet det på toppen av bakken i hagen vår. En stund senere våknet jeg opp igjen (aner ikke hvor lenge), og befant meg da nesten i bunnen av bakken, så jeg har tydeligvis beveget meg/ristet litt nedover i bakken.

Når jeg våknet til meg selv igjen, gikk jeg inn i hytta og la meg på sofaen med bøtta nedenfor på gulvet, sendte melding til Siri, og sovnet igjen. Var helt utslitt og kvalm 🙁 .

Frem til nå hadde jeg undersøkt litt og sett at alle anfall inntraff ved nymåne (omvendt av fullmåne), slik at neste anfall skulle ikke komme før ca 6. mai. Så dette anfallet var helt ute av rytmen.

9. apr – Anfall i bilen v/paradis

Vi kjørte bil (ikke jeg 🙂 ) mot Strømsbrua og hadde akkurat snakket om båtene på fjorden, og jeg kjente anfallet komme og da reiser armene seg, så Siri trodde jeg viste bølger med armene, for å signalisere båt på bølger, siden jeg ikke er så sjøsterk. Men skjønte fort at det var noe annet på gang. Og jeg husker at Mikael som satt bak sa: «Hva er det som skjer med Pappa?».

Siri kjørte videre men ringte AMK og spurte hva hun skulle gjøre, og siden vi var så nære sykehuset kunne vi bare komme opp på legevakten. Etter at hun hadde snakket med AMK begynte jeg å våkne til, og hun spurte meg endel spørsmål som jeg svarte på, men som jeg overhodet ikke husker! Hun kjørte opp på legevakten og løp inn for å hente pleiere, men innen de var kommet ut igjen hadde jeg gått ut av bilen fordi  jeg var kvalm og ville ha frisk luft, evt tømme mageinnholdet på bakken og ikke inne i bilen.

10 mars – Andre anfall

Dette anfallet var litt merkelig, for jeg lå i sengen og følte mer at jeg hadde drømt at jeg hadde hatt et anfall, men med tanke på hvor vondt jeg hadde i tunga, regner jeg med at det må ha vært et anfall. For så hardt tror jeg ikke jeg klarer å bite meg selv med vilje…

8 feb. – Mitt første epilepsianfall

Jeg var på Kulturhuset i Stavanger og leverte noen bøker til Biblioteket, var en tur nede på toalettet på kinoen og da jeg kom opp igjen, ble jeg stående foran en storskjerm med kinoreklame.

Plutselig kjente jeg en kvelende følelse, og rakk å tenke at «nå faller jeg, men her er det hardt marmorgulv» før det svartnet fullstendig (GTK).

Jeg våknet igjen på Sykehuset, hvor ambulansepersonalet spurte meg om jeg visste hvor jeg var. Jeg så meg rundt og svarte: «Det ser ut som akuttmottaket på Sykehuset.

De sa at jeg sannsynligvis hadde hatt et epilepsianfall og ville beholde meg over natten for å overvåke situasjonen min.

17. August – Ferdig med Penicilin

I forrige uke ringte jeg til Sykehuset fordi jeg kom til å gå tom for Penicillin før neste samtale med Legen. Hun skulle snakke med Legen og få han til å skrive ut mer, men etter en stund ringte hun tilbake  og sa at når jeg var tom for tabletter, skulle jeg ikke ha fler. kuren er over. Og den dagen er i dag. Siste dagen med Penicillin. Tok en blodprøve i dag for å se hvordan Penicillin-kuren har virket. Så langt har blodprøvene vært positive.  Og i morgen er det ny MR. Skal prøve å legge ut bildene der og.

16. juli – Søkk i hodet

I dag var første gang jeg følte at hevelsen er på vei ned. Det er fremdeles noe væskeansamling i bulken, kjenner det skvulper når jeg rister på hodet 🙂 Men nå kjenner jeg virkelig at det er et søkk der det før var en utoverbulk.

1. juli – Ferie i Valdres

Selv om det er ferie tar ikke hodet mitt «ferie», selv om det har godt av å «kobles av» litt.Jeg var på legekontoret i Vang og fikk målt hvite blodlegemer og CRP, som viste henholdsvis 6.4 og <8. Altså sunne verdier. Så Penicilinkuren virker som den skal 🙂