En dag jeg var i slag, ville jeg inn i kolonihagen og klippe plenen. Når jeg passerte et tre i hagen vår så jeg på treet opp til venstre til jeg var kommet forbi treet. Og da tenkte jeg: "Hvorfor ser jeg fremdeles på treet, jeg må jo se den veien jeg går!" og så svartnet det på toppen av bakken i hagen vår. En stund senere våknet jeg opp igjen (aner ikke hvor lenge), og befant meg da nesten i bunnen av bakken, så jeg har tydeligvis beveget meg/ristet litt nedover i bakken.

Når jeg våknet til meg selv igjen, gikk jeg inn i hytta og la meg på sofaen med bøtta nedenfor på gulvet, sendte melding til Siri, og sovnet igjen. Var helt utslitt og kvalm :( .

Frem til nå hadde jeg undersøkt litt og sett at alle anfall inntraff ved nymåne (omvendt av fullmåne), slik at neste anfall skulle ikke komme før ca 6. mai. Så dette anfallet var helt ute av rytmen.