Da var det på'an igjen. Sov veldig dårlig fredagskvelden, dvs sov nesten ikke i det hele tatt før utpå morgenkvisten, men fikk mine timer med søvn allikevel. Følte meg fin utover hele dagen og frem til anfallet. Men da det slo til følte jeg at "innledningen" varte lenger enn vanlig. Siden vi hadde besøk prøvde jeg å tenke på noe annet, prøvde å avlede anfallet, men helt nytteløst. Det bare grep et strammere tak i meg til jeg til slutt måtte gi opp og det svartnet helt. Det siste jeg husker var at Kirsti, som var på besøk, ropte på Siri.

Når jeg våknet igjen satt Siri og holdt rundt meg og spurte "de vanlige spørsmålene" om hvilken dag det er etc. Jeg bare tenke "hold kjeft, jeg orker ikke", men jeg orket ikke det engang. Jeg var bare så uendelig sliten. Og det skulle ta en god stund til før jeg orket å gjøre noe som helst. Bare det å løfte armen for å ta noe å drikke var slitsomt.

Det skulle ta en stund til før jeg klarte å samle meg såpass at jeg fikk i meg middagen, nydelig kylling, laget av Siri. Etter de første bitene gikk det greit, og jeg fikk i meg hele porsjonen min.

Men jeg var rimelig sløv resten av kvelden. Og sov veldig godt hele natten, helt til jeg våknet til frokost på sengen på farsdagen :)

Tusen takk til mine kjære, Mikael og Siri!

Men jeg var fremdeles støl og hadde vondt i kroppen etter anfallet i går. Beit meg skikkelig i leppa og, og det er utroligvondt og jeg regner med at det tar noen dager til det såret forsvinner

Til neste gang, for jeg håper aldri kommer!