Det var 1. juledag og vi ventet gjester om 3 timer og jeg stod og skrelte poteter. Prøvde å hjelpe til på kjøkkenet. Så kjente jeg den følelsen jeg hadde kjent før. Jeg begynte å miste kontrollen. Siri merket fort hva som var i ferd med å skje. Jeg hørte hun si: "Prøv å legg deg ned", og jeg prøvde å gjenvinne kontrollen nok til å sette meg ned, men det var helt umulig, men jeg klarte å si til Siri: "jeg klarer ikke". Og så kjenner jeg ikke mer før jeg våkner opp på kjøkkengulvet og hiver etter pusten. Jeg ligger der og Siri er der og hjelper meg. Jeg føler jeg ligger der lenge og puster som en hval. Siri prøver seg med å spørre hvilken dag det er for å se om jeg er begynner å bli klar i hodet, men jeg hadde ikke sjanse. Jeg klarte overhodet ikke å tenke meg frem til hvilken dag det var. Ikke klarte jeg å prate noe særlig heller for den sakens skyld. Men så kom jeg på at julaften var på en lørdag, så da var det mandag i dag (men det var det jo ikke, det var jo søndag). Jeg får samlet meg nok til å komme meg opp på beina, med hjelp selvsagt, og opp på soverommet, der jeg ble liggende en stund med Siri på sengekanten. Tenkene mine vandrer til ribba som lå o stekeovnen, og at Siri måtte komme seg ned til den før den ble svart. Siri svarte at jeg ikke skulle bry meg om den, nå var det jeg som trengte hjelp, ikke ribba. 

Jeg ble liggende et par timer i senga til jeg kom til meg selv, og heldigvis var jeg klar når middagen var klar og gjestene kom. Men det er klart man er sliten.