Nå synes legene at det ikke var noe vist for meg å være på sykehuset lenger. Alt så greit ut og såret grodde fint. Da var det på tidet å si ha det for denne gangen.

Jeg kommer inn til kirurgen fordi hevelsen på hodet ikke gikk ned sånn som vi hadde håpet.

Dette resulterte i en rekke undersøkelser. Det ble blodprøver denne dagen.

Vi var bortreist i helgen, men utvidet helgen litt og var på Moi i dag da de ringte fra Sykehuset, radiologisk avd. og lurte på om jeg kunne komme inn i kveld. Jeg ble litt paff, for jeg var ikke sikker på hva hun mente med kveld, men da hun bekreftet kl 20.30, forstod jeg at hun snakket om samme type kveld som det jeg tenkte, og ikke bare på slutten av dagen.

Hun sa at siden utstyret bare står der, og siden det er lang kø for å få tatt MR-bilder, jobbet de på kvelden og, så de fikk unna køen. Det var jo smart tenkt, tenkte jeg.

Kirurgen ringte meg på formiddagen, og lurte på om jeg kunne komme opp på sykehuset kl 11. "Ja, det kunne jeg", sa jeg. Og så lurte han på om jeg hadde spist ennå, hvilket jeg kunne bekrefte at jeg ikke hadde fått gjort ennå. "Flott" og så lurte han på om jeg kunne fortsette å faste. Allerede der burde jeg begynne å bli bekymret, men tanken slo meg ikke.

Da jeg kom opp og fikk prate med han, kunne han fortelle at de, på de siste testene, hadde funnet en infeksjon på operasjonssåret på hjernen. Og at de ville operere den ut så snart som mulig. Så sa han: "Vi tar det i ettermiddag!" Jeg må innrømme at jeg husker at jeg sa: "OK" og tenkte at det er greit å få det ut så fort som mulig. Men langt der inne i kroppen vet jeg ikke helt hva som skjedde, for etter en stund kjente jeg at kroppen begynte å skjelve, og da får jeg et skjema som jeg skal fylle ut. Bad timing :)

Så da var det tilbake i sykesenga og vente igjen. Før jeg endelig blir trillet ned til operasjonssalen igjen.