Jeg (og mange andre) var i bursdagsselskap, jeg hadde drukket 1 boks med cider (4,7%), følte meg hverken spesielt sliten, trøtt eller stresset, som så langt har vært mine vanligste årsaker til anfall, da jeg plutselig uten forvarsel kjente at anfallet kom. Jeg klarte ikke engang å gi beskjed at anfallet kom, sånn jeg vanligvis har klart. Jeg har vanligvis hatt et par sekunder på å gi beskjed til de nærmeste at anfallet kommer, men ikke denne gangen. Og det bekymrer meg en hel del.

Våkner opp med kona og en god kamerat (Dag Rune) som hjalp meg ut i bilen, og vi forlot festen "i stillhet".

 

Da var det på'an igjen. Sov veldig dårlig fredagskvelden, dvs sov nesten ikke i det hele tatt før utpå morgenkvisten, men fikk mine timer med søvn allikevel. Følte meg fin utover hele dagen og frem til anfallet. Men da det slo til følte jeg at "innledningen" varte lenger enn vanlig. Siden vi hadde besøk prøvde jeg å tenke på noe annet, prøvde å avlede anfallet, men helt nytteløst. Det bare grep et strammere tak i meg til jeg til slutt måtte gi opp og det svartnet helt. Det siste jeg husker var at Kirsti, som var på besøk, ropte på Siri.

Når jeg våknet igjen satt Siri og holdt rundt meg og spurte "de vanlige spørsmålene" om hvilken dag det er etc. Jeg bare tenke "hold kjeft, jeg orker ikke", men jeg orket ikke det engang. Jeg var bare så uendelig sliten. Og det skulle ta en god stund til før jeg orket å gjøre noe som helst. Bare det å løfte armen for å ta noe å drikke var slitsomt.

Det skulle ta en stund til før jeg klarte å samle meg såpass at jeg fikk i meg middagen, nydelig kylling, laget av Siri. Etter de første bitene gikk det greit, og jeg fikk i meg hele porsjonen min.

Men jeg var rimelig sløv resten av kvelden. Og sov veldig godt hele natten, helt til jeg våknet til frokost på sengen på farsdagen :)

Tusen takk til mine kjære, Mikael og Siri!

Men jeg var fremdeles støl og hadde vondt i kroppen etter anfallet i går. Beit meg skikkelig i leppa og, og det er utroligvondt og jeg regner med at det tar noen dager til det såret forsvinner

Til neste gang, for jeg håper aldri kommer!

Det var 1. juledag og vi ventet gjester om 3 timer og jeg stod og skrelte poteter. Prøvde å hjelpe til på kjøkkenet. Så kjente jeg den følelsen jeg hadde kjent før. Jeg begynte å miste kontrollen. Siri merket fort hva som var i ferd med å skje. Jeg hørte hun si: "Prøv å legg deg ned", og jeg prøvde å gjenvinne kontrollen nok til å sette meg ned, men det var helt umulig, men jeg klarte å si til Siri: "jeg klarer ikke". Og så kjenner jeg ikke mer før jeg våkner opp på kjøkkengulvet og hiver etter pusten. Jeg ligger der og Siri er der og hjelper meg. Jeg føler jeg ligger der lenge og puster som en hval. Siri prøver seg med å spørre hvilken dag det er for å se om jeg er begynner å bli klar i hodet, men jeg hadde ikke sjanse. Jeg klarte overhodet ikke å tenke meg frem til hvilken dag det var. Ikke klarte jeg å prate noe særlig heller for den sakens skyld. Men så kom jeg på at julaften var på en lørdag, så da var det mandag i dag (men det var det jo ikke, det var jo søndag). Jeg får samlet meg nok til å komme meg opp på beina, med hjelp selvsagt, og opp på soverommet, der jeg ble liggende en stund med Siri på sengekanten. Tenkene mine vandrer til ribba som lå o stekeovnen, og at Siri måtte komme seg ned til den før den ble svart. Siri svarte at jeg ikke skulle bry meg om den, nå var det jeg som trengte hjelp, ikke ribba. 

Jeg ble liggende et par timer i senga til jeg kom til meg selv, og heldigvis var jeg klar når middagen var klar og gjestene kom. Men det er klart man er sliten.

Satt hjemme godt tilbakelent i sofaen, med PC'en på fanget som jeg gjerne gjør om kvelden. Plutselig kjente jeg det jeg har kjent så mange ganger før, men jeg fikk ikke anfall. Jeg ble bare veldig usikker. Så for sikkerhets skyld satte jeg fra meg PC'en på stuebordet. Ingenting skjedde. Jeg tenkte bare at det er godt å være litt føre var. Min far sa en gang at det er bedre å legge seg ned og la folk tro du er rar, enn å falle som en tømmerstokk i marmorgulvet eller asfalten. Etter et halvt minutt til fikk jeg symptomene igjen, men denne gangen trodde jeg virkelig at anfallet skulle komme men denne gangen og gikk det over, så da fant jeg ut at jeg burde flytte kakaokoppen som stod litt for nærme kanten i tilfelle et anfall. Og når den var trygt plassert lagt inne på bordet, kjente jeg anfall virkelig komme. Jeg hadde virkelig ikke lyst å bite meg selv (i tunga eller leppa) så jeg beit tenna sammen så jeg  ikke skulle så noe mellom de.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å nekte anfallet å "ta over". På en måte kan en si at det virket, men jeg vet med meg selv at jeg har prøvd det tidligere uten spesielt hell. Men denne gange mistet jeg ikke bevisstheten, og bare det føltes godt, hvis det er noe med epilepsi som kan sies å føles godt. Siri, kona, satt ved siden av meg og tok seg av meg, mens jeg var ute av kontroll. Etter ca et minutt, tror jeg, Kjente jeg at anfallet slapp taket, og jeg prøvde å si det til Siri, men fikk ikke ut et eneste ord. Det tok fremdeles en liten stund før jeg klarte å stotre noen enkle ord. Så etter en liten stund, når alt hadde roet seg ned, fikk jeg takket henne for at hun vare der for meg og hjalp meg gjennom anfallet.

Det føles rart å ikke ha kontroll over kroppen på denne måten. Når jeg mister bevisstheten vet jeg jo ikke hva som skjer med meg eller hva som skjer rundt meg. Så derfor er det så rart å kjenne på hva som skjer under anfallet.

I kveld tok jeg medisinen før jeg la Mikael i seng, ca 1 time før anfallet. Men det var nok mangel på søvn som utløste anfallet denne gangen også. Jeg våknet flere ganger i natt også. Etter å ha tatt sovetabletter i kveld og. Jeg føler at hver gang jeg tar sovetabletter, Melatonin, våkner jeg i 3-tiden. Så det skal jeg slutte med, kanskje få noen andre?

Skal til legen i morgen, heldigvis, og snakke om medisinering, og det å få en egen fast nevrolog på sykehuset. Får se hva som skjer i morgen...

Jeg husker jeg drømte at jeg fikk et anfall, jeg kjente det jeg alltid kjenner før jeg mister bevisstheten. Så Våkner jeg opp av at Siri stiller meg de "vanlige" dumme spørsmålene om hvilken dag det er etc. Og jeg var utrolig sliten, og da jeg kjente bitemerket på tunga skjønte jeg at dette ikke hadde vært en vond drøm :(