Etter at fastlegen min ikke ville øke dosen på min medisin Lamictal (som nå er oppe i 500 mg pr dag), henvendt han meg til en nevrolog, som tilfeldigvis hadde sendt meg en innkalling til time, med få dagers mellomrom. Etter en samtale om mye rundt epilepsien, la han til en medisin til, Keppra 2x500mg, så jeg skulle få prøve ut det en stund for å se om det virker bedre enn Lamictal, som ikke har virket som den skulle. Men man et jo ikke hva som hadde skjedd uten Lamictalen. Men etter å ha økt dosen etter hvert eneste anfall i et helt år, uten at anfallene har blitt redusert??? Så vi skulle se om jeg kanskje skulle redusere inntaket av Lamictal etter hvert. Så nå får vi først se hvordan det går med den endrede medisineringen.

Etter å ha blitt satt på ny medisin har jeg ikke hatt et eneste anfall. JIPPI, det ser ut som om den nye medisinen virker. Siden han hadde snakket om å trappe ned på Lamictalen, har jeg allerede begynt med det. Jeg gikk tom for 50mg-tablettene og tenkte at det ikke kunne skade så mye å redusere medisineringen på en medisin som hadde vist så liten virkning. Så jeg hadde allerede redusert Lamictal-dosen til 2x200mg. Nevrologen var ikke helt enig, men siden det virket så var det greit for han. For uansett var jo målet å bli anfallsfri! Og det hadde jeg nå vært i over 4 1/2 måned. Så det var et hyggelig møte med nevrologen.

Jeg har i lengre tid hatt mistanke om at lekkasjen jeg har hatt i høyre nesebor, og BARE høyre, har hatt en forbindelse til operasjonene mine, men siden dette har vart en stund, er det vanskelig å si hvilken av operasjonene det kan være snakk om. Så derfor har jeg nå vært inne og snakket med ØNH-lege som ville se hva slags væske det var snakk om. Akkurat da var jo selvsagt bare en liten dråpe som kom ut, så deretter ville han undersøke nesen min med "kamera", så han dyttet nesa full av "filler" dynket i bedøvende væske. Det var ikke før noen minutter senere, da han dro ut fillene, jeg så hvor mye det var snakk om. Det virket som om han dro tørkler opp av trollmannens hatt. Det føltes om om det aldri tok slutt. Han sa han gjorde det for at det ikke skulle være så ubehagelig når han tok kamerasonden langt opp i nesen. Med tanke på hvor ekkelt det var å kjenne kamerasonden langt oppe i nesen, vil jeg ikke engang tenke på hvordan dette hadde vært uten den bedøvelsen. Han kunne etter undersøkelsen si at han ikke så noe unormalt. Men siden jeg ikke klarte å fremskaffe noe væske fra nesen, fikk jeg med meg et prøveglass som jeg skulle komme opp igjen med senere. 

Begynner å bli vant til sykehuset nå. Skulle bare inn å få lagt på et par plater, av et kirurgisk materiale som minner mest om glassfiber som skulle dekke hullet i skallen. Og det ble skrudd fast av 8 titanskruer, som legen sa ikke ville gi utslag på metalldetektorene i sikkerhetskontrollen på flyplassene :) Det var godt å vite at det nå ikke var et åpent hull i skallen lengre, som man kunne kjenne meget godt. Slippe å leve i frykt for å dunke hodet opp i en åpen skapdør eller hjørnet på en hylle man ikke var oppmerksom på. Det var litt uvandt i begynnelsen, for man kunne kjenne at det var et "fremmedlegeme" i hodet, så når jeg lå på siden i senga med platene ned kunne jeg kjenne at det var "noe" der.

Hadde det bare vært den andre tampongen, men det var ingen tampong, selv om de kalte det en salvetampong. Det var en tøystrimmel. Den hadde egentlig plaget meg helt siden legen tok ut den første, som var en tampong. Denne gangen begynte han å dra ut tøystrimmelen som om det var "tørkle opp av hatten"-trikset til en magiker. Han dro ut og dro ut. Mikael satt ved siden av og jeg følte øynene hans ble større og større etter hvrt som han dro ut mer og mer. Når legen endelig hadde fått ut alt, virket det som om han hadde dratt ut en mellom 30 og 40 cm strimmel. Det var helt vanvittig.