Allerede dagen etter ringer fast-legen og forteller at de hadde funnet noe på MR-skanning. En svulst, en meningiom, 4.2 x 5.6 cm. En forholdvis stor en. Såpass stor at jeg fikk konsultasjons-time hos kirurgen allerede uken etter.

Første møte med kirurgen, Maziar Behbahani, som kunne fortelle at om det var en type svulst jeg ville ha (ikke det at noen vil ha noen som helst type svulster), så var det denne. Den vokser med ca 1-2 millimeter i året, ikke så mye sammenlignet med de mer aggressive..., så jeg regnet ut at den kan ha vokst i hodet mitt i over 10 år. Skremmende!!! Lurer på hva som startet det hele? Får nok aldri vite det...

Så var det ned på radiologisk avdeling og ta med bilder, CT-bilder denne gangen. En positiv opplevelse i forhold til MR. Det tok ikke så lang tid. Kun noen få minutter. Men før vi begynte så fikk jeg veneflon i håndbaken, slik at de kunne sprøyte inn kontrastvæske mens jeg lå i trommelen, slik at de kunne ta bilder både med og uten kontrastvæske. Etter noen få minutter i trommelen, fikk jeg altså beskjeden over høyttaleren: "Nå kommer det kontrast", så kom kontrastvæsken. Og så kjente jeg en varm og merkelig følelse som spredde seg i kroppen. Og så ble det noen minutter til før jeg var ferdig.

Våkner kl 06.30, hopper i dusjen og vasker meg med spesialsåpa jeg fikk i går. Begynner å kjenne det på kroppen, er litt nervøs nå når vi går mot sykehuset. Finner frem til rette avdelingen, og blir plassert i en sykeseng, med beskjed om å skifte til den supersexy lyseblå sykehus-pysjen. Så var det bare å legge seg ned å vente. Men ikke så lenge. Jeg var satt opp på den første operasjonen den dagen.

Ble trillet ned til operasjonsstua, lagt på bordet, og fikk noe godt i armen. Så spurte den ene pleieren meg om jeg kjente noe til det jeg hadde fått, men det gjorde jeg ikke, før jeg plutselig kjente at det var blitt lørdagskveld og mønsteret i taket begynte å danse. Da var det ei annen som klemte en maske over munnen og nesa og sa at jeg skulle puste dypt, men at det kunne hende det var litt tungt. Det siste jeg husker var tanken om at hun prøvde å ta livet av meg, så tungt var det å puste.

Det neste jeg husker var når jeg våknet noen timer senere. Tok litt tid før jeg kom til meg selv, men jeg husker at kirurgen kom og fortalte meg at han var veldig fornøyd med operasjonen. De hadde fått ut hele svulsten, ingen rester, og skrudd på plass beinlappen de hadde tatt ut, med titanskruer.

Ble liggende en stund på oppvåkningen før jeg ble trillet opp på overvåkning. Der lå vi som var blitt operert den dagen, og som trengte ekstra tilsyn etter operasjonen.

Det begynner å gå opp for meg hva som er i ferd med å skje. Vi er på vei til Bergen. Dagen før Dagen. Siri er med, og mamma møter oss på sykehushotellet i Bergen. Siden jeg er pasient på hotellet, kunne jeg trøkke i meg det jeg klarer av mat. Rekker det akkurat før de stengte middags-serveringen med 10 minutter. For dagen etter, på operasjons-dagen, fikk jeg ikke spise før jeg er ferdig på operasjonsbordet. Men Siri og mamma er og sultne, så vi gikk ned til Peppe's pizza og koste oss med et par nydelige pizzaer. Kjempegodt. Selv om jeg bare smakte litt, så smakte det godt.

Det skjedde ikke så mye der, annet enn at vi skulle slappe av og ta livet med ro. Men det var lettere sagt enn gjort, med vaktbytte flere ganger om dagen, og rapportskriving HELE natta, på et tastatur fra forrige århundre, noe som jeg påpekte til flere på avdelingen. Dette skulle være en overvåkningsavdeling for nyopererte, men det var støy der nesten hele tiden. Lettere overdrevet, men det var mye uro-momenter som kunne vært unngått på en sånn avdeling.