Da var jeg tilbake i sykesengen igjen. I dag var det ikke så mye som skulle skje. Jeg satt hjemme og var klar til å gå, da mamma sier at det går vel ikke noe buss nå? Jo sier jeg om 5 minutter. Men er det ikke sommer-ruter nå? Shit, men så tenkte jeg at det går sikkert greit. 5 minutter forsinket går sikkert bra. Da jeg kommer inn dørene er jeg 2 minutter forsinket, og blir henvist opp en etasje til dagkirurgien. Der blir jeg henvist til et rom, og blir bedt om å vente på legen. Etter en halvtime fikk jeg tilbud om middag, som ikke hørtes så dumt ut. Jeg tenkte vel mer på hva om legen kom mend jeg spiste. Men de skulle gi beskjed om han kom. Etter litt frem og tilbake, skulle det ta 3 timer til, altså 4 timer etter mitt oppmøte, som jeg trodde jeg kom for sent til!
Han skulle sette inn et fluoriserende fargestoff i spinalvæsken i ryggraden. Alle jeg har snakket med og hva jeg har hørt, så er ikke dette noe man gjør med glede. Og det viste seg at de hadde rett. Det var ikke akkurat noe hyggelig møte med sprøytenålen. Det gjorde det heller ikke bedre at legen måtte prøve flere ganger og til slutt sa "om jeg ikke treffer nå må jeg tilkalle en anestesilege". Heldigvis traff han, og fikk fargestoffet inn i ryggraden. Jeg spurte om jeg kunne se hvordan det så ut, og han svarte at det ville jeg komme til å se hver gang jeg gikk på do de nærmeste dagene. Og gjett om han skulle få rett. Siden de ville jeg skulle ta det helt med ro etter innsetting av fargestoffet ville de beholde meg der på avdelingen til jeg skulle hjem på fredag. Senere på dagen kom Siri, Mikael og mamma kom på besøk. Etter en stund måttejeg på do og hadde mitt første toalettbesøk etter sprøyta i ryggen, jeg fikk nesten bakoversveis. Jeg bare måtte rope på Mikael, og han utbryter: "Pappa, hvorfor tisser du grønt?". Da skjønte jeg at legen hadde truffet med sprøyta si :)
I dag sov jeg litt lenge (som vanlig) og merket etter en stund at det hadde bygget seg opp en del slim i nesa, og jeg begynte å slite litt med pust og svelg. Ville gjerne ha det ut, og begynte å snufse det inn, som jeg hadde fått beskjed om av legen. Hadde ikke lov til å snyte det ut. MEN det var ikke mulig lengre. Jeg måtte bare ha det ut. Så jeg blåste forsiktig. Og riktignok kom det noen snørrklyser jeg aldri har sett før. Siden jeg ikke hadde lov å snyte meg tok jeg det veldig forsiktig, og da jeg fikk se hvordan det så ut ble jeg nesten litt redd. Det var nesten svart og så slimete at jeg ikke klarer å beskrive. Siden det virket som om det var en slimklump prøvde jeg å dra den ut, men den bare løsnet. Så dermed måtte jeg blåse litt til. Og der kom resten. En massiv nesten svart slimklump. Plutselig følte jeg at jeg kunne puste fritt igjen. HERLIG. Men samtidig ble jeg litt bekymret for om det kanskje var noe som skulle sitte der oppe i nesa. Kanskje for å beskytte operasjonssåret eller noe???. Jeg måtte ringe sykehuset og få noen svar. Der kunne de fortelle at det var helt normalt at det løsnet noe slim etter en sånn operasjon. Og at den ikke så noe pen ut :) Så det var ingenting å bekymre seg for, så lenge allemennhelsen var god og ikke for mye hodepine. Etter å ha avsluttet samtalen kom jeg på at jeg bruker nå opptil 3 paracet om dagen, så jeg ringer tilbake og forteller dette. Og da kunne denne hyggelige sykepleieren fortelle at hun hadde snakket med en lege om slimet mitt, og legen var enig i at jeg kunne blåse det ut, men at jeg nå skulle begynne å skylle med saltvann for å rense ut att driten i nesa. kok opp 1 liter vann med 1 strøke spiseskje med salt. Inn i kjøleskapet og ta ut
I går var jeg hos nevrologen, og han sa at han ikke hadde noen grunn til å nekte meg å kjøre bil igjen.
Og i dag var jeg hos legen, som fylte ut helseattesten etter beste evne.
Jeg tok bussen fra legen til Biltilsynet, og skulle stå der i n time i kø, men siden noen som ikke hadde så god tid hadde lagt igjen sin kølapp slapp jeg unna med 10 minutter. Da det ble min tur, kunne hun bak skranken fortelle meg at legen hadde gjordt en kjempeflott jobb med utfyllingen, men at det manglet et kryss på det siste spørsmålet. OG at jeg ikke hadde vært hos politiet og fått opphevet kjøreforbudet!
Så da var det tilbake til legen og få satt på krysset, ta bussen til politiet og få opphevet kjøreforbudet. Men så enkelt var det ikke. Betjenten bak skranken kunne fortelle at politiets førerkortavdeling var nemlig flyttet til Sandnes! Jeg kunne dra dit og levere det der, men siden det var så sent på dagen, var det liten vits i det. Så han tok i mot papirene og sendte de til Sandnes. Alt jeg kunne gjøre nå var å vente på at vedtaket om kjøreforbud skulle bli opphevet!
Nå er det gått et helt år siden sist anfall. Jippi!!! Jeg kan få kjøre bil igjen :) Endelig fri...
Jeg har avtale med Nevrolog i dag, og skal til legen i morgen. Så jeg håper det blir plankekjøring for å få tilbake lappen nå.
Men gleden av å kunne kjøre bil skulle bli kortvarig. Et nytt anfall i dag satte en stopper for min videre mulighet til å kjøre bil de neste 12 månedene. Jeg våknet kl 04.57 og kjente som tidligere en "dragning" opp mot venstre, og da tenkte jeg "Faen, det var det førerkortet!". Det var et av de anfallene hvor jeg var bevisst under hele anfallet og hvor jeg også hadde delvis kontroll over armene. Jeg tok tak i hendene til Siri for å vise at jeg hadde i alle fall litt kontroll. Jeg kom relativt raskt til meg selv igjen.
Etter å snakket med nevrologen bekreftet han at han måtte gi beskjed om at førerkortet måtte inndras og da fikk jeg økt dosen med Keppra som nå er oppe i 2x1500mg sammen med 2x200mg Lamictal.
Så da var det bare å vente i 12 måneder til.
Side 10 av 11